Klassekampen

MED VERDEN SOM SCENE: Men det er i Valdres at Eldbjørg Hemsing har sitt feste

Eldbjørg Hemsing valgt sitt repertoar med omhu på sine utgivelser på det svenske selskapet BIS. Først ute var Hjalmar Borgstrøms fiolinkonsert satt opp imot Sjostakovitsj’ første. Så fulgte Dvoráks fiolinkonsert koplet med Josef Suks Fantasi for fiolin og orkester. Deretter kom to konserter av Tan Dun der konserten «Fire Ritual» var skrevet til henne. Er det en slags tråd her? Går det an å presse dette valget av repertoar inn i en slags nasjonalromantisk ramme, litt sleivete sagt? Altså musikk som på en
eller annen måte framhever det nasjonale? Eller faller jeg da for Hemsings framstilling av seg selv som en forsinket nasjonalromantiker.

Hun vektlegger i hvert fall Valdres og skriver fi nt på denne nye plata om da tippoldefaren hennes møtte Ludvig Mathias Lindeman ute på en av sine mange turer for å notere ned norsk folkemusikk. Og den folketonen Lindeman skrev ned var den melodien Grieg seinere brukte i et av
sine fl otteste verker, Balladen for klaver.

Uansett, Hemsing er opptatt av å vise hvor hun kommer fra og at hun har sine musikalske forbilder i en musikalsk tradisjon der folkemusikken
står sentralt. Og det ut fra et syn, slik jeg forstår henne, om at folkemusikken er den musikken der nasjonen kommer til klanglig uttrykk. Men som Grieg sa, folkemusikken må bearbeides. I dag er det ingen som ville finne på å si noe sånt, selv om praksisen muligens er den samme.
Eller sagt annerledes: Det er ikke lenger noen problemstilling å gjøre forskjell på kunstmusikk og folkemusikk. Grensene er uansett fl ytende. Og Hemsing har kommet hjem. Til Grieg og hans tre fiolinsonater. Men jeg skal ikke plassere Hemsing utelukkende i Valdres (hun er oppvokst i Aurdal, litt sør for Fagernes). Hun har åpenbart sitt feste her, men er tydeligvis hjemmevant overalt. Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver så mye om dette, men Eldbjørg Hemsing har jo tross alt profilert seg, eller blitt profilert, som en lokal musiker med verden som scene. Noen vil sikkert si at gjennom musikken kan musikere møtes i et fellesskap uansett bakgrunn. La oss håpe de har rett.

Men til verket, eller til verkene. Hemsing spiller flott. Og vakkert med en fin tone. Hun legger nok opp til å gjøre Grieg vakker. Det er lite å si på spillet hennes. Men jeg får en fornemmelse av at hun ikke ønsker å gjøre Grieg litt stygg, eller for å være litt ufin: levende. Hun og pianist Trpčeski er flinke til å tyde forskjellene når det gjelder dynamikk og kontraster og tempi. Det lyriske blir veldig lyrisk, og det låter helt enestående. Det dramatiske,
derimot, spilles ikke helt ut. Som i åpningen av den tredje sonaten, en av Griegs mest stramt utformede og strenge komposisjoner og et av hovedverkene i norsk musikkhistorie. Er dette «Song of Norway» enda én gang? Jeg tror ikke det. Det er vel bare det at denne musikken lover så mye at det er vanskelig å realisere det som litt tåpelig kan kalles notebildets
intensjon. Eller ta den andre sonaten, kalt den nasjonale. Her trekker Grieg inn stilisert folkemusikk. Hvorfor ikke spille litt røffere? Eller skal det nettopp være stilisert? Hvor er Veslefrikk med fela? Mulig jeg er urettferdig nå. Men, for å gripe tilbake til åpningen, så jeg tror det er en nasjonalromantisk ramme her. Og å gå ut av denne ramma er vanskelig.
Men helt til slutt: I sin egen «Homecoming», temaet Grieg bruker i Balladen, spiller hun så det gnistrer.

‍